Siden vi mista Cleopatra i forrige veka, fant me ut etter å ha fundert litt at me hadde lyst å få ein katt til. Både som selskap for oss, og forhåpentligvis som selskap på Cæsar. Ikkje så lett å vera sikker på ka han syns om den saken då men. Så på tirsdag kom Lasse ned te meg på Kattens Vern og me kikka litt ekstra på kattane som e der, sånn med tanke på ka som vil passa inn med Cæsar. Hadde eg stått heilt fritt hadde eg vel endt heim med fleire av dei litt store gode hannkattane me har der, men da hadde rett og slett vore litt slemt mot Cæsar, han e jo ikkje så stor og slåsskjempa har han vel aldri vore 🙂

Etter å ha lidd litt valgets kvaler, ente valget på Mia. Ei søt lita jente som kom inn te oss tidligare i sommar med eit kull kattongar. Ho e nett blitt sterilisert og klar for omplassering. Så på onsdag va med nedom for å henta ho heim te oss, var jo veldig spendt på reaksjonen te Cæsar når da kom eit nytt familiemedlem inn i huset. Han sprang bort til buret så snart da blei satt ned, kanskje han tenkte da va søstero som kom heim? Han blei fint ståande og snusa lenge, mens han fekk eit og anna fres i retur fra Mia inni buret. Så slapp me Cæsar ut litt, men Mia fekk utforska stuo aleina. Når me såg ho var blitt litt husvarm, og Cæsar hadde tilgitt oss for at me kasta han ut, va da møtetid. Cæsar oppførte seg som ein ekta gentelmann (eller gentelkatt), han gjekk forsiktig bort og snuste, Mia freste og rygga litt mens Cæsar stod litt forfjamsa igjen 🙂 Han e jo ikkje vant med sånt stakkar.

Nå har da gått eit par dagar, og da ser ut til å gå rette veien. Da kjem fortsatt eit og anna freset fra begge to om den andre blir for innpåsliten, men ikkje noko særlig meir enn da ser da ut som. Så kanskje håpet mitt om at dei blir perlevenner e litt mykje å håpa på, men at dei går fint sammen kan eg i allefall håpa på. Og at Cæsar ikkje blir sjalu for at da e komt ei ny jenta i huset. Så me krysse fingrane for at detta e katten me ska ha i mange, mange år framover.