Etter frokost hos en Denny’s i Salem og en sårt tiltrengt bilvask, var planen at vi skulle se vulkanen Mt. St. Helens. Da vi kom til Portland, like sør for grensen til Washington, valgte vi å overstyre TomTom og lese skilt i stedet. Det skulle vi ikke ha gjort. Skiltene sa nemlig ikke ”Mt.”, og dermed var vi en time senere i en by i Oregon, like sør for grenseelven mot Washington, som heter St. Helens.

Vi fikk omsider krysset elven og kommet inn i Washington (der bilen ”hører hjemme”, og hvor vi ikke lenger ”ser ut” som turister…) og satte kursen mot Mt. St. Helens. Etter et par timers kjøring bort fra hovedåren Interstate 5, kom vi til et skilt som sa ”Road closed – blocked by snow” – midt i juni. Vi gav oss ikke, men lurte på hvorfor så få andre var interessert i et monument som dette. Vi måtte imidlertid gi tapt når vi kom til bommen – da var vi bokstavelig talt ved veis ende. Derfra kjørte vi heller inn en (lang!) sidevei til en foss langt inn i granskauen. Noe måtte vi jo få sett på denne mange timer lange avstikkeren… Å kjøre inn til fjellet fra nordsiden ville ta for lang tid, i hvert fall samme dagen.

Moral: Hvis det står at en vei er stengt, er det overveiende sannsynlig at den er stengt.

I dag kommer bloggoppføringer for to dager, siden forrige motell ikke hadde Internett-tilgang. Vi er kanskje blitt litt godt vant… Fra Gold Beach gikk ferden videre nordover langs kysten, med tidvis spektakulære utsiktspunkter. Vi fulgte for det meste Highway 101 gjennom Oregon, og krysset innover mot Salem når vi kom til en øst-vest-forbindelse.

I dag ble det en «distanseetappe». Vi tilbakela i underkant av 500 km, men det gikk unna noe fortere enn i norge, fartsgrensen på Interstate-veiene her er ca. 110 km/t. Først nordover fra Novato langs Interstate 5 til Redding, deretter Highway 299 vestover til kysten igjen. Det siste veistykket gikk svært mye opp og ned, og landskapet var, som bildet viser, ikke helt ulikt en hvilket som helst norsk dal. Forskjellen er at i Norge kjører vi gjerne gjennom fjellene, her kjører man over eller rundt. Highway 299 gikk for det meste over.

Vi nådde til slutt Eureka, helt ved stillehavskysten, hvor vi fant et rimelig motell å overnatte på. Til å ha det navnet den har, har byen et svært kjedelig veisystem. Rette veier vinkelrett på hverandre, og langsgående gater er nummerert med tall, tversgående med bokstaver. Motellet, som bildet er tatt fra balkongen på, ligger på hjørnet av 4th St og B St. Burde kanskje sjekke om det står et tårn på A1 😉

I dag hadde vi ingen spesielle planer. Det var meldt godt og varmt vær i innlandet, og da kunne vi jo ikke oppholde oss så nære kysten.

Så vi satte oss i bilen og kjørte til Sacramento. Og det var ganske riktig varmere der enn ved kysten. Vi nådde helt opp i 101 grader F, det tilsvarer 38,3 grader. Nesten som i syden, altså. Vi traff ikke «The Governator» (Arnold Schwartzenegger altså, for de som ikke skjønte den), men vi fant en annen nær slektning i en skog, som bildet viser. Den var faktisk levende, den stakk fort av da vi kom for nære…

Etter 3 dager med bil i USA, fikk jeg mitt første møte med onkel politi noensinne. Jeg presterte å bryte to trafikkregler på én gang… Til alt hell var det en sheriff rett bak meg, som kunne fortelle meg hva jeg gjorde galt.

Han hadde imidlertid vært i Danmark, så han lot meg slippe med en advarsel. Tror kanskje også at han ikke gadd alt papirarbeidet som følger med å bøtelegge turister… Så får vi håpe det ikke blir flere møter med sheriffen.

Kattene kan ikke like godt være med oss til USA, så derfor må de plasseres et trygt sted før vi kan reise. Anjas foreldre har de trives hos før, så det blir løsningen i år også.

Tidligere år har vi dopet ned kattene før den tre timer lange kjøreturen, men tablettene gjør at de er temmelig groggy mesteparten av dagen. I år hadde vi tenkt å unngå det, og samtidig sørge for at de har litt god plass i bilen uten å gå helt fritt.

Et transportbur var løsningen, men prisen var til å få bakoversveis av i dyrebutikkene.

Derfor handlet vi inn litt lekter, hønsenetting, stifter og stoff, og snekret sammen et bur som passer perfekt inn i bagasjerommet i bilen vår. På den måten slapp vi unna med en femtedel av prisen.

De siste ukene har det stått hjemme for at kattene skal venne seg til det, men så langt har de ikke frivillig hoppet oppi. De får imidlertid ikke panikk når vi plasserer dem oppi der, det blir spennende å se hvordan de reagerer når de blir innestengt i det…