Ja, eg overlevde julafto med Lasse sin familie med glans, men da va litt rart å vera vekke fra mamma og pappa, da må eg nå innrømma. Men da va ein kjempekoselig kveld med god mat og masse masse pakkar. Og steikje da gjekk onda med pakkeåpningen, trur aldri da i norgeshistorien har vore åpna så monge pakkar på så kort tid 🙂 Litt uvant da og, siden eg e vant te at me åpnar i ro og mak, og alle følge me på ka dei andre får. Da va bare å glømma her 🙂 Men eg får da vel på gamlemåten neste jul når me ska heim igjen, men dei seie jo at forandring frydar så 🙂

og me har pynta tre. Og eg syns faktisk at treet blei veldig fint eg, sjøl om da va plastik og eg va litt skeptisk 🙂 Og alle julapakkane e nå klare, så nå kan da blir jul. Blir nok litt rart å gå på jobb i måro, har jo ikkje jobba julafta tidligare, bare heima med å kjøra ut ting, og da teller liksom ikkje 🙂 Også blir da graut hos oss, og opp te bror te Lasse for å eta pinnakjøtt og pakka opp pakkar. Blir nok rart å ikkje vera med mamma og pappa for første julo nåken sinne, men siden familien te Lasse e veldig grei, så rekna eg med at da går fint da og. Sjøl om dei åpnar pakkane på ein litt rar måte syns eg, men da fungera vel da og 🙂 God jul….

I helgo har eg endelig fått litt julastemning, me har nemlig vore å steikt smultringar i helgo. Så nå loktar me skikkelig godt 😉 Kjenne at eg ikkje e vant med å stå og gå heile dagen lengre, har steikje vondt i ryggen. Mykje musklar som har logge i dvale trur eg.. Men da e jo no gøy alikavel, også treffe eg jo alltid på ein del kjente når eg står der midt i trafikken 🙂

I dag har me vore å kjøpt julatre og litt utebelysning 🙂 Fant ut at me måtte ha litt smakfull pynting, for å visa naboar og sånt kossen ein egentlig ska pynta.. Men i år blei da plastikktre gitt 🙂 Fant egentlig eit på Bohus, men innen me bestemte oss va dei utsolgt gitt. Så da blei eit rimeligare frå Plantasjen, men da såg ikkje så gale ut 🙂 Me får sjå.

I dag måtte vi grytidlig opp for å få levert nøkler og slikt tilbake til Kim, og så la vi i vei til Sea-Tac hvor flyet tilbake til San Francisco-området gikk ca. i 14-tiden. Alt skulle selvsagt ikke gå knirkefritt denne ferien, så en koffert manglet da vi ankom Oakland. De har lovet å levere på døren her på Hotell Olsen i løpet av natten, så forhåpentligvis kommer vi tilbake til Norge med all bagasjen.

Morgendagen blir neppe spesielt spennende – 14 timer tilsammen på fly. :-S

Fredagen ville vi ta det litt rolig. Vi spiste frokost i Casa del Braadland, slappet litt av, og gav oss i vei til Microsoft Building 24 på Microsoft Way i Redmond. Der ble vi møtt av både Kim og mange andre eks-kolleger, både Jesper, Mikko, Claus og Leon. Fikk også hilst på gamle kjenninger som Andrei og Michel. Etter en lang lunsj i en rikholdig MS-kantine besøkte vi Microsoft Visitor Center, et slags museum med både historikk og fremvisning av ny teknologi.

Senere på dagen var vi på roastbeef-middag hos Niamh og Claus i Kirkland, et lite stykke unna Redmond, før vi returnerte til Redmond og rundet av dagen med et par pints på en irsk pub med Kim og Laura.

Etter frokost hos en Denny’s i Salem og en sårt tiltrengt bilvask, var planen at vi skulle se vulkanen Mt. St. Helens. Da vi kom til Portland, like sør for grensen til Washington, valgte vi å overstyre TomTom og lese skilt i stedet. Det skulle vi ikke ha gjort. Skiltene sa nemlig ikke ”Mt.”, og dermed var vi en time senere i en by i Oregon, like sør for grenseelven mot Washington, som heter St. Helens.

Vi fikk omsider krysset elven og kommet inn i Washington (der bilen ”hører hjemme”, og hvor vi ikke lenger ”ser ut” som turister…) og satte kursen mot Mt. St. Helens. Etter et par timers kjøring bort fra hovedåren Interstate 5, kom vi til et skilt som sa ”Road closed – blocked by snow” – midt i juni. Vi gav oss ikke, men lurte på hvorfor så få andre var interessert i et monument som dette. Vi måtte imidlertid gi tapt når vi kom til bommen – da var vi bokstavelig talt ved veis ende. Derfra kjørte vi heller inn en (lang!) sidevei til en foss langt inn i granskauen. Noe måtte vi jo få sett på denne mange timer lange avstikkeren… Å kjøre inn til fjellet fra nordsiden ville ta for lang tid, i hvert fall samme dagen.

Moral: Hvis det står at en vei er stengt, er det overveiende sannsynlig at den er stengt.

I dag kommer bloggoppføringer for to dager, siden forrige motell ikke hadde Internett-tilgang. Vi er kanskje blitt litt godt vant… Fra Gold Beach gikk ferden videre nordover langs kysten, med tidvis spektakulære utsiktspunkter. Vi fulgte for det meste Highway 101 gjennom Oregon, og krysset innover mot Salem når vi kom til en øst-vest-forbindelse.

I dag ble det en «distanseetappe». Vi tilbakela i underkant av 500 km, men det gikk unna noe fortere enn i norge, fartsgrensen på Interstate-veiene her er ca. 110 km/t. Først nordover fra Novato langs Interstate 5 til Redding, deretter Highway 299 vestover til kysten igjen. Det siste veistykket gikk svært mye opp og ned, og landskapet var, som bildet viser, ikke helt ulikt en hvilket som helst norsk dal. Forskjellen er at i Norge kjører vi gjerne gjennom fjellene, her kjører man over eller rundt. Highway 299 gikk for det meste over.

Vi nådde til slutt Eureka, helt ved stillehavskysten, hvor vi fant et rimelig motell å overnatte på. Til å ha det navnet den har, har byen et svært kjedelig veisystem. Rette veier vinkelrett på hverandre, og langsgående gater er nummerert med tall, tversgående med bokstaver. Motellet, som bildet er tatt fra balkongen på, ligger på hjørnet av 4th St og B St. Burde kanskje sjekke om det står et tårn på A1 😉

I dag hadde vi ingen spesielle planer. Det var meldt godt og varmt vær i innlandet, og da kunne vi jo ikke oppholde oss så nære kysten.

Så vi satte oss i bilen og kjørte til Sacramento. Og det var ganske riktig varmere der enn ved kysten. Vi nådde helt opp i 101 grader F, det tilsvarer 38,3 grader. Nesten som i syden, altså. Vi traff ikke «The Governator» (Arnold Schwartzenegger altså, for de som ikke skjønte den), men vi fant en annen nær slektning i en skog, som bildet viser. Den var faktisk levende, den stakk fort av da vi kom for nære…

Etter 3 dager med bil i USA, fikk jeg mitt første møte med onkel politi noensinne. Jeg presterte å bryte to trafikkregler på én gang… Til alt hell var det en sheriff rett bak meg, som kunne fortelle meg hva jeg gjorde galt.

Han hadde imidlertid vært i Danmark, så han lot meg slippe med en advarsel. Tror kanskje også at han ikke gadd alt papirarbeidet som følger med å bøtelegge turister… Så får vi håpe det ikke blir flere møter med sheriffen.