Sist eg var heima, blei bunaden min prøvd ut. Og konklusjonen var at her måtte da ny vest til i allefall, i tillegg til litt andre modifikasjonar. Men siden eg har ei mor som kan fiksa da mesta var da jo ikkje noko problem. Dagen etter me var komt heim ringte mamma og spurte kva farge eg villa ha på vesten. «morroklump» tenkte eg, og sa så sant va «har eg andre valg enn rød?», og da hadde eg gitt. For her hadde bunadsfolket i Øystese/Norheimsundstraktene vore å gjort undersøkelser i gammel ting dei hadde funnet. Og plutselig måtte ikkje vesten vera rød lengre sånn den alltid har vore. Så mamma sa så fint «du vil vel ha lilla», kan du forstå kor har da i fra… «Jaaaaaaaaa» ropte eg 🙂
Som sagt, så gjort. Og ikkje lenge etter på stoff bestilt og sendt til min personlige syerske på Valen.

I dag fekk me mamma og pappa på minihelgebesøk, siden dei sku te byn på lørdagen og ut på livet. Og då måtte jo vesten og resten av bunaden prøvast, før den blir tråkla sammen igjen på nytt.
Og eg må sei at eg e himla fornøyd 🙂 🙂
Så takka væra verdens beste mamma, så håpar eg å stilla te 17. mai med ny bunad 🙂

Det er ikkje så ofta eg får muligheten til ut å farta med jobben, så når eg fekk spørsmål om eg ville dra te Trondheim for å holda opplæring på eit par der oppe, var eg ikkje sein om å sei ja. Så da var da bare å forbereda seg på opplæring, og lasta opp GPSen med cacher i sentrum av Trondheim. For kva er vel bedre ein fin og litt kald kveld, enn å tusla rundt i  Tronheim på leit etter litt cacher.

Nok ein gang må eg innrømma at eg har utrulig respekt for dei som cacher aleina heile tida, for eg syns fortsatt at eg e veldig utsatt når eg vaser rundt aleina med GPSen mi. Det er liksom så mykje meir trygghet i fleire 🙂 Men da blei no heldigvis ein del cacher på meg, og ein del DNF (som vanlig), kunne nok lett ha blitt fleire om eg ikkje hadde hatt gode venner å ringa te underveis 🙂

Totalt fekk eg med ein gåtur på 5,57 km rundt omkring i Trondheim by, og kunne etter 10 cacher legga meg ned på senga med ei god bok resten av kvelden 😉

 

Tida var nå inne for å innsjå at reclinerene som me «arva» etter svigermor hadde gjort jobben sin. Når du oppleve at skruer løsner kvar gang ein setter seg, føles da bare som eit tidsspørsmål før me ein dag sitte på bakken 🙂
Og siden Skeidar hadde bestemt seg for å ha salg på ein sofa som passa oss som hånd i hanske, va da bare å kasta seg i bilen med hengaren bakpå.
Første stopp blei Living siden dei og hadde samme sofa te samme pris, einaste forskjellen var fargen. Og for ein forskjell.  Dei kalte den karri, men eg syns sennepsgul er meir beskrivande 🙂
Men heldigvis klarte me å kapra siste dei hadde på Skeidar i Åsane, og ikkje lenge etterpå var den installert, og me kan forhåpentligvis ha mange gode TV timar i den framover.
Siden da va eg som fekk den delen med utstikkaren, måtte me og ein tur tilbake til Living for å finna ein puff te beina te Lasse.

Me har lenga hatt lyst å legga ut ei refleksløypa med litt lengde, etter å ha slått fra oss sentrum, fant me ut at Hordnesskogen nok var ein fin plass, der e da jo både fin turvei og skog å gå i 🙂
Dessverre blei den ikkje så lang som me ønska, siden me plutselig endte med veldig mykje grantær rundt oss, og dei er det ikkje lett å setta reflekser i, som då e synlige sjølsagt 🙂

Men me fekk no ei løypa på litt over ein 1 km som blei fornøyd med, og som me håpar andre cachere også vil lika 🙂

I år igjen var eg heldig og vant i B-trekningen på jobben. Årets gevinst blei «snøbarn» av Kristian Finborud.